Faren forteller historier om en som må oppgi sitt barn for å redde familien, etterpå må han gjøre det samme.
Vi følger først gutten som må bli igjen, så jenta Pari som blir gitt bort til et par som ikke kan få barn, og så onkelen som legger til rette for at det skal kunne skje.
Jeg brukte litt tid på å komme i gang med denne boka; Det ble et par andre bøker underveis mens denne lå litt på vent. God bok, men bruker litt lang tid på å fange leseren, syns nå jeg.
Neste bok ut for lesesirkelen i høst var første bok i «triologien» på 5 bøker (6 om du regner med fortsettelsen skrevet av Eoin Colfer) i den sagnomsuste HHGTTG, dvs «Hitchhiker’s guide to the galaxy«. For de fleste (på min alder i hvert fall) skal du ha hatt uflaks for å ikke få med deg ting fra boka som at «42 is the ultimate answer to the question about Life, the Universe and Everything» og at man må ha med håndkle på haiketur, fordi folk da vil regne med at man har orden på ting og derfor gjerne vil låne deg kort sagt alt annet.
I første bok møter vi Arthur Dent og hans venn Ford Prefect, som viser seg å slettes ikke komme fra jorda, men en liten planet et helt annet sted. Han jobber for guideboken «Haikerens guide til galaksen» som på omslaget har skrevet med store, vennlige bokstaver: INGEN GRUNN TIL PANIKK! / DON’T PANIC!
Arthur prøver å redde huset sitt fra å bli revet av bulldosere, samtidig som jorden skal til å bli tilintetgjort av galaksens tilsvarende bulldoser for å lage «motorvei» for romskip. Ford får haiket med romskipet, og får dratt med seg Arthur på kjøpet.
Jeg leser ikke så ofte science fiction, men denne klassikeren vil jeg anbefale til alle som liker humoristiske bøker.
Etter at boksirkelen hadde lest «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» fant vi ut at vi også ville lese neste bok av Jonas Jonasson. Det var en god idé. Jeg leste den på svensk, som første bok etter at jeg en gang prøvde knote meg gjennom den svenske utgaven av «Kaptein Nemos bibliotek» da jeg tok Nordisk i Tromsø.
Denne var betydelig lettere, og veldig mye morsommere. Lettlest og humoristisk om Nombeko Mayeki fra Sør-Afrikas slum som i starten av boka er analfabet med meget gode regneferdigheter. Hysterisk usannsynlige tilfeldigheter gjør at hun ender opp i Sverige med et tvillingpar som er totalt ulike på innsiden.
Morsom bok!
Vi følger Hope som driver et gammelt familiebakeri på Cape Cod i USA. Hun er skilt og strever med forholdet sitt til datteren. Hennes mor er død, og hennes bestemor, Rose, har fått alzheimer. I et klart øyeblikk skriver Rose en liste med navn og ber henne om å dra til Paris for å undersøke hva som skjedde med familien hennes under krigen. Hope nøler, siden bakeriet vakler på konkursens rand.
Vi får glimt tilbake i tid gjennom Rose, og innsikt i hvordan Hope og datteren begynner søket etter en familie de ikke visste fantes. De har alltid trodd Rose var katolikk, og finner plutselig ut at hun har skjult at hun er jødisk, og fikk hjelp av muslimer til å flykte fra nazistene. De får også høre om Rose sin store kjærlighet, som viser seg å være noen helt andre enn bestefaren.
Fin bok. Gir meg assosiasjoner til «Saras nøkkel» av Tatiana de Rosnay.
I denne boka følger vi Beatrice i et fremtidens Chicago hvor samfunnet er delt inn i 5 fraksjoner. Man vokser opp innen en fraksjon, og når man fyller 16 går man gjennom en prøve som sier hvilken fraksjon man ville passe til. Dagen etter må man så velge hvilken fraksjon man vil være i. De to trenger ikke være den samme.
De fem er:
Beatrice, eller Tris som hun senere velger som sitt nye navn, er en av de få som testen viser kan passe i flere av fraksjonene. Dette er veldig uvanlig, og hun får beskjed om å ikke nevne det med et ord, noensinne. Hun er det de kaller en Divergent, en som avviker fra de andre.
Resten.. kan du lese selv!
Boka gir meg assosiasjoner til både triologien «The hunger games» av Suzanne Collins, sci-fi-ungdomsserien til Ann Aguirre («Enclave», «Outpost» og «Horde») og serien fra Scott Westerfeld om «Uglies», «Pretties», «Specials» og «Extras».
Den første boka har jeg fornøyd lest mens jeg prøvde å ikke høre ropene fra hundrevis av barn på Leo’s lekeland. (Det gikk fint!) Jeg slukte boka på omtrent 4 timer, med noen få avbrudd. Jeg hadde lånt boka på biblioteket, men hadde med min kjære ebokleser i tilfelle den ikke skulle falle i smak. Backupløsningen fikk ligge i fred i veska gitt. 🙂
Dette er en sci-fi bok som som jeg syns passer for de fra ca 14 år og oppover.
Ventetiden på bok nummer to («Insurgent») var noen måneder, så regner med den neste blir på ebok i stedet. Jeg ser frem til den med litt blandede følelser, siden jeg nettopp kom over en total slakt av den.. Oops. Vi får se!
Siden sist har jeg gomlet meg gjennom noen av mine vanlige fantasy-favoritter selvsagt. Noen av dem er:
* «The undead pool» av Kim Harrison – Dette var bok nr. 12 i Hollows-serien. Jeg nyter fortsatt å følge Rachel Morgan og hennes verden med glimt av demoner, feer, vampyrer og alver.
* «Black arts» av Faith Hunter – Bok nr. 7 i serien om Jane Yellowrock, en slags hamskifter og vampyrjeger. Hun er fortsatt knalltøff og jeg liker serien veldig godt.
* «Daylighters» av Rachel Caine – Bok nr. 15 i serien «Morganville Vampires». Ungdomsromanserie o
m den fiktive byen Morganville der vampyrene styrer, eller har gjort det til nå, og de fire vennene Claire, Shane, Michael og Eve. Jeg liker den tydeligvis (siden jeg har kommet til nr. 15) fortsatt. Nytt drama for hver bok, med en del gjengangere i tema og karakterutvikling som binder det hele sammen. Dette var den siste boka i serien, 
og jeg syns det var en grei slutt som bandt opp mange tråder.
* «Up from the grave» av Jeaniene Frost – Bok nr. 7, den siste i «Night Huntress»-serien om Cat & Bones. Vi følger Cat i et siste eventyr, der genmanipulering av vampyrer er det som setter scenen. Grei avslutning på serien med åpen nok slutt til at den kan fortsette i en ny retning om forfatteren skulle ombestemme seg.
De tre neste bøkene til lesesirkel i august blir:
* «And the Mountains Echoed»/ «Og fjellene ga gjenlyd» av Khaled Hosseini
* «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» (første bok) – by Douglas Adams.
* «Analfabeten som kunne regne» – Jonas Jonasson
Gleder meg!
HHGTTG har jeg lest før, men det er lenge siden. Tror ikke jeg får til å lese bare den første da, om jeg først begynner.. Vinduerlig humor! 🙂
Til april hadde vi valgt:
* «The Brief Wondrous Life of Oscar Wao» av Junot Díaz
* «Dear Life: Stories» av Alice Monroe
* «Odinsbarn» av Siri Pettersen
* Odinsbarn har jeg skrevet om før, og jeg elsket den fortsatt i runde nummer to. Jeg gleder meg veldig til den neste som kommer i høst/vinter en gang. 😀
* 
«Dear life: Stories» av Alice Monroe. Denne novellesamlingen passet fint til å lese en novelle av gangen, sånn innimellom når jeg hadde tid. Du får hverdagslige historier. Jeg mener noen av dem nevner litt av samme steder, men ingen av dem krever at en annen novelle i boka er lest før. Mange av historiene har et snev av håpløshet og melankoli i seg, men underveis kan det dukke opp vakre øyeblikk. Jeg liker måten hennes å skrive på, og måten hun får fortalt så mye med så få ord. Hun kan få stemningen fra en hel roman puttet inn i en liten novelle uten at den føles tung. Jeg vil gjerne lese mer av henne senere.
* 
The Brief Wondrous Life of Oscar Wao» av Junot Díaz. Så var det denne da.. Jeg begynte entusiastisk i første kapittel med å følge den noe tragiske figuren Oscar. Oscar er en overvektig ghetto-nerd som er overbevist om at han aldri kommer til å ha seg, takket være en forbannelse som følger hans familie. Så byttet synsvinkelen til hans søster Lola i neste kapittel.. og jeg mistet litt av entusiasmen. Så byttet synsvinkelen til hans mor i kapittelet etter det igjen.. og jeg kom meg gjennom det.. men.. så må jeg bare innrømme at jeg ikke gadd mer. Jeg brydde meg (såvidt) nok til å google opp en kort oppsummering av boka for å sjekke om den fortsatte på samme viset.. og det gjorde den visst. Andre syns boka er god, men den var visst ikke for meg.
Tiden har tuslet litt av gårde igjen. Imens har jeg lest mye, men skrevet lite.
Jeg skulle lese «Lolita», «Jeg kommer med en gang» og «Dandelion Wine» til boksirkel.
«Lolita» stoppet jeg å lese når den gamle mannen giftet seg med Lolita sin mor for å være i nærheten av jentungen. Da hadde jeg fått nok. Den får være så stor klassiker den bare vil, jeg orket ikke lese mer om den gamle grisen..
«Dandelion wine» rakk jeg ikke å begynne på før den måtte leveres tilbake til biblioteket.
«Jeg kommer med en gang» var derimot fin. Jeg likte tonen i boka, selv om jeg nok likte den forrige boka hakket bedre enn denne. I denne boka får vi et tilbakeblikk på 3 studenters liv i Sør-korea under opptøyer på 80-tallet, Jeong Yun, Myong-so og Mi-ru. Vi ser også en del til Jeong Yun sin barndomskjæreste Dan og professor Yun som underviser (blant annet) de tre.
Jeg må innrømme at jeg spurte meg selv noen ganger i løpet av boka om hvorfor i all verden de valgte å bruke navnet Yun på begge to i den norske oversettelsen, når i f.eks den engelske er professoren kalt Yoon, mens jentas etternavn er Yun. Menmen.. Tilbake til boka.
Vi får høre om forholdene mellom hovedpersonene, fra skiftende synsvinkler. Iblant fikk jeg ikke med meg skiftene i forteller, og endte opp litt forvirret, til jeg kom meg på sporet igjen. Det var dog aldri noen fare for at den skulle forbli ulest.
Vi starter med å følge Jeong Yun når hun får en telefon fra Myong-so om at deres tidligere lærer, professor Yun er blitt syk, og så følger tilbakeblikket hennes til hvordan det var for da de møttes og videre hvordan det har gått frem til nå:
Myong-so og Mi-ru er bestevenner, og møter Jeong Yun i professor Yun sine timer. De blir et trekløver, og innimellom får vi noen innspill iblant fra Dan som går inn i militæret.
Vi får glimt fra hverdagene deres, med skoletimer, små leiligheter, lange måltider, en forsvunnet søster og demonstrasjoner utenfor klasserommet.
Vi får høre om hvordan de tre som var så nære med tiden gled fra hverandre. Før kunne de ringe hverandre og de andre ville umiddelbart si «Jeg kommer med en gang». Den originale tittelen betyr visst noe i retning av «Somewhere A Phone Is Ringing For Me». Det gir meg litt ulike assosiasjoner, men noe av tonen er der enda – båndet mellom nære venner og det å vokse opp med dem.
Uansett: Boka anbefales.
Neste bok ble også en ungdomsbok. Litt mer for ungdom enn den forrige, «Twistrose key», kanskje.
Da jeg var på lanseringsfest for Odinsbarn viste de frem en del fantasy som skulle komme i høst, og dette var den siste av dem. De tre var: «Bian Shen«, «Twistrose key» og «Hulder».
«Twistrose key» er enkel å handle på Amazon til Kindle <3, mens for «Hulder» og «Bian shen» ble det aktuelle alternativet å stå på venteliste på biblioteket. Det blir ofte slik for tiden – Bokhyllene våre er sørgelig(?) overfylte, mens lesebrettet er riktig så hendig å ta med seg.
Uansett, tilbake til boka. Vi møter Erik som lett traumatisert må flytte tilbake til morens hjemsted Sirdal sammen med faren etter at moren drepte noe som i skogen så ut som en hulder som prøvde lokke til seg Erik. Etterpå så derimot liket ut som en vanlig, uidentifisert, norsk kvinne.. Oops.
Moren havnet på den psykiatriske avdelingen Alvheim, mens Erik og faren prøver å venne seg til å bo på et nytt sted i nærheten. Hele livet har Erik visst at moren ser ting, og at hun prøver beskytte ham mot noe, men denne dagen i skogen så også han det som skjedde, men han nekter å snakke med noen om det i redsel for at også han skal bli stemplet som gal.
I nærheten av gården de flytter inn på møter han etter hvert huldra Flora, som han ikke vet helt hvor han har, og etter hvert får han noen venner som også har uvanlige evner. Det trenger han definitivt i tiden fremover.
Jeg likte boka, og skal lese videre på serien når de neste bøkene kommer. «Hulder» er første bok i «Kire»-trilogien. Oppfølgerne vil hete «Demoni» og «Svarteboka».
Denne serien vil jeg nok vente noen år med å anbefale til min datter. Kanskje 12-årsalderen er passe? Innen da er kanskje de neste to bøkene ferdige også.
Forøvrig har boka en definitivt kul forside som viser Floras todelte natur. Lekker, men skummel.
Boka er forresten blitt nominert til Ark barnebokpris 2013.
Det er blitt en del barnebøker/ungdomsbøker på meg i det siste, mellom boksirkel-bøker og den vanlige dosen med urban fantasy.
Denne gangen har jeg lest «The Twistrose key» av norske Tone Almhjell.
Vi følger unge Lin som sørger over kjæledyret sitt, den lille musa Rufus som pleide tilbringe mye tid i lommen hennes. Når hun finner en nøkkel og en merkelig lås i kjelleren kommer hun seg over til Sylver. Der havner alle dyr som har elsket et menneske når dyret dør. I Sylver får de menneskestørrelse, går med klær og kan snakke.
Lin viser seg å være en twistrose/vindeltorn, som da er en av få menneskebarn som kan krysse over til den parallelle verdenen Sylver. Lin fikk komme over for å kunne hjelpe til med å finne isprinsen og dermed ha en mulighet for å redde hele Sylver. En liten ekstra hake er dog at hun må klare det i løpet av et døgn..
Boka kommer ut på norsk om noen dager, og jeg tror nok absolutt at min datter på snart 8 år skal få lese den norske utgaven i løpet av neste år. 🙂
Dagbladet sier i sin anmeldelse at dette er en enkeltstående bok, men det syns jeg høres litt merkelig ut. Jeg syns den legger tydelig opp til en fortsettelse med alt det som kan utforskes utenfor murene..? Jeg tror, og håper, at vi får flere eventyr fra denne verdenen fremover. Enten med Rufus og Lin eller et annet radar-par.
Jeg likte den engelske utgaven av boka, og syns forøvrig forsiden var kjempefin. Jeg håper den norske utgaven ikke er en av de bøkene for unge som får det ufine stempelet ’10-12′ på forsiden. Dette fordi merket etter min mening skremmer bort ganske mange unge fra 13 og oppover, og jeg tror en del av dem kunne like denne. Hvor mange 15-åringer ville syns det var greit å bli sett med en ’10-12′-bok i tror du? Jeg husker jeg så en del slike bøker da jeg jobbet på bibliotek. Jeg for min egen del var/er gammel nok til å ikke bry meg om hva andre ser jeg leser, men blir litt annerledes for en del ungdom tror jeg.
B
ok nummer 3 og 4 om Corine Solomon.
«Shadey lady»: Hovedpersonen får se glimt gjenstanders historie når hun tar i dem – det være seg fortid eller fremtid. Hun eier en pantesjappe og prøver å bruke minimere bruken av evnene sine. Så en dag står Kel i døra, og forteller at narkotikabossen Montoya er på jakt etter henne, og at han er sendt dit for å beskytte henne. Dagen etter er butikken jevnet med jorden.. «Med vondt skal vondt fordrives» ser ut til å være tanken når Corine da henvender seg til en konkurrerende narkotika-boss for å få hjelp til å hevn.. Mye fart og spenning og rare ting som skjer. Jeg liker denne serien.
Dermed var det kjapt over til neste bok i serien, som lå vakkert og ventet på lesebrettet: «Devil’s punch».
Corines beste venn Shannon kidnappes av demoner, og en redningsekspidisjon arrangeres. Med på laget blir ex-kjæresten Chance og veskehunden Butch. .. Innimellom på denne ekspidisjonen blir Corine besatt av demondronningen Ninlil, noe som både kan være til nytte og plage når man først befinner seg i demonenes rike. Interessant vending i serien, og en spennende bok der man aldri helt vet hvem/om noen vil komme seg tilbake til den vanlige verden.
Gleder meg til neste bok. 🙂
De neste bøkene som skal leses i lesesirkelen innen 17. januar i fikk jammen stor variasjon.
De utvalgte ble:
* «Lolita» av Vladimir Nabokov (Klassiker)
* «Jeg kommer med en gang» av Kyung-sook Shin. Dette er samme forfatter som skrev «Ta vare på mamma«.
* «Dandelion Wine» av Ray Bradbury (Sci-fi)
Det er litt greit å få drahjelp så jeg får lest ting jeg aldri kommer i gang med på egen hånd! 🙂
Dette er en både morsom og til tider grotesk skildring der Norbotten blir skylt gjennom av en oversvømmelse.
Vi får se hvordan katastrofen bringer ut det verste i noen og det beste i andre. Vi møter blant annet en helikopterpilot som i utgangspunktet har forberedt seg på å krasje helikopteret sitt med vilje for å ta selvmord og en særdeles usympatisk damvokter.
Mange sære folk som det er morsomt å lese om.
Denne boka leste jeg for første gang for.. tja.. lenge siden. Jeg tror muligens jeg leste den på norsk, og har også en mistanke om at den er et sted i hylla mi, uten at jeg var i stand til å finne den.. Men uansett. Nå er den på leselista til boksirkelen jeg er med i, og siden jeg innså at jeg husket fint lite av den var det bare å gå i gang. Jeg tror litt av problemet er at den minner meg litt for mye om andre bøker jeg leste i samme periode..
I hodet mitt ble «Labyrinth» og «Sepulchre» av Kate Mosse, «Paktens voktere» og «Sirkelens ende» av Tom Egeland, «Da vinci -koden» av Dan Brown, «The Historian« av Elizabeth Kostova og muligens også «The Thirteenth Tale» av Diane Setterfield til en eneste stor smørje i mitt hode, uten at jeg helt kunne skille elementene fra hverandre nå lenge etter at jeg har lest de.. Det gjorde det litt vanskelig å komme i gang når jeg nå skulle lese den på nytt.
I starten av boka hadde jeg hele tiden følelsen av å ha lest dette før (og det hadde jeg jo forsåvidt) uten å kunne huske hva det handlet om, og uten å bli helt grepet av historien. Først da jeg rundet ca 80-90 sider begynte jeg å bli grepet av historien, men da begynte jeg til gjengjeld å syns at den var spennende igjen.
Vi følger hovedsaklig to historier som etter hvert vikles sammen: Alice i nåtiden og Allais for rundt 800 år siden. Alice er med på en utgraving i Egypt når hun snubler over et gjemt gravkammer. Alle paranoide konspirasjons-forestillinger herfra og ut kan man regne med slår til. 😉 Etter hvert kommer man nærmere innpå de to karakterene og spenningen stiger.
Grei bok, som nok funker best om man ikke leser noe vagt liknende i samme tidsrom!
Gaustadblikk
Taubanen på vei ned.
Blåtime
Parkert
Stille
Vakre høstfarger overalt
Etter å ha prøvd diverse mer eller mindre vellykkede versjoner av lavkarbo-vafler kom jeg endelig frem til en variant som jeg liker og som ikke krever for mye jobb eller ingredienser jeg ikke vanligvis har fra før. I tillegg er den ikke feit, så den kan spises av de som ikke vil ha lchf-mat også. Hurra!
Jeg tok utgangspunkt i oppskriften for pannekaker og endte opp med dette:
Alt moses sammen med stavmikser. La gjerne røra stå noen minutter mens vaffeljernet bli godt og varmt. Pensle vaffeljernet med meierismør eller rapsolje.Stekes til de er gyldenbrune.
Hos meg ble dette 6 gode, myke og saftige vafler.<3 Jeg har som sagt forsøkt diverse utgaver av vafler i løpet av de siste årene, inkludert New Hope Mills vaffel / pannekakemiks (som forøvrig smakte høgg), og frem til nå har jeg aldri vært mer enn sånn halvveis fornøyd med resultatet. Flere av de andre variantene har sett bra ut, men har enten smakt litt rart eller hatt lett for å ramle fra hverandre. Disse har rett konsistens, og når de fikk kardemomme i seg fikk de rett smak også.
Jeg spiser de vanligvis med litt syltetøy eller smør og gulost, men om man vil ha en litt mer ekstravagant variant er det veeeldig godt å helle utover litt av Waldens sukkerfrie pannekake-sirup, en håndfull frosne blåbær eller bringebær, litt vaniljeis eller krem og så legger jeg en ny vaffelplate på toppen. Vil du ta enda mer av så funker det fint med crispy baconbiter inni samtidig også.. 0:-)
Røra kan også brukes til å steke pannekaker av. Da får jeg 2-3 tykke pannekaker. Pass på å la de steke leeeeeeeenge på middels varme før du snur dem, ellers ryr de bare i biter.
Omtrent siden tidenes morgen har gutten som nå heter Arthur levd gjennom verdenshistorien som et barn. Han blir født, vokser opp, og så på 14årsdagen sin dør han. Så gjentar det seg. Igjen og igjen og igjen.. Han får beholde alle minner og følelser, har et slags evig liv, hvor han aldri er syk, men får aldri bli voksen – Før han nå plutselig i denne gjenfødelsen våkner opp til 14-årsdagen sin, og fortsetter å leve.
Man lærer mye på å leve i noen tusen år, men er han likevel nok forberedt på det som skjer videre?
I de siste årene har mange av Barna holdt sammen i et hemmelig nettverk på Internett, der de hver «runde» logger på når de er store nok til å få grabbet til seg litt internett-tilgang. Et eller flere av barna viser seg å ha til hensikt å bli kvitt livet på jorda. Samtidig har en forsker (Nathaniel) brukt satellitter til å gjøre beregninger i et program han har laget som skulle telle alle menneskene på jorda og han skjønner ingenting når han kun får opp at det er 421, og en av dem gir mye sterkere signal enn alle de andre..
Boka veksler mellom å følge Arthur og Nathaniel i Norge i nåtiden, og å gi korte glimt av minner fra et av Barnas tidligere liv.
Egentlig har jeg lyst til å like denne boka, og den er helt grei.. Men.. Mnja. Den hadde i grunnen litt for lite driv for meg. Jeg hadde ingen problemer med å legge den fra meg underveis. Den var ikke kjedelig slik at jeg fikk lyst til å legge den helt bort, men den fenget meg bare ikke nok. Kanskje den bare har litt for lite mystiske elementer og litt for mye sci-fi for å fenge akkurat meg? ..men jeg likte Biblioteket da. 😉
Dette er den første boka i en trilogi, og jeg er i grunnen usikker på om jeg kommer til å lese de to neste. Det kan hende jeg gjør det allikevel, men jeg kommer ikke til å gå og vente på de..
Etter å ha sett et tips om bøkene i serien «Raven cycle» av Maggie Stiefvater bestemte jeg meg for å teste den. Ooog.. Jeg likte de.
Vi følger Blue som bor sammen med sin meget alternative storfamilie som består av henne, moren og diverse tanter og kusiner. Alle i huset, utenom Blue, har på ulike vis parapsykologiske evner som å se fremtiden eller se spøkelser. Til gjengjeld fungerer hun som et slags ekstra-batteri, og andres evner forsterkes når hun er til stede.
En av familiens inntektskilder tar utgangspunkt i at på St.Marks kveld viser de i området som skal dø kommende år seg ved en gammel kirkeruin. Dermed kan de varsle sine klienter som har bedt om denne tjenesten, og sørge for at de tar seg tid til å ordne opp i sine saker før de dør.
Blue har hele sitt liv fått høre en spådom av ulike familiemedlemmer om at hvis hun kysser sin sanne kjærlighet vil han dø. Frem til nå har ikke dette vært et problem, men på årets St. Marks kveld ser Blue plutselig en skikkelse ved kirkeruinen og han snakker direkte til henne, en hendelse som til nå har vært reservert for resten av familien. Hun finner etter hvert ut at dette er en av guttene hun til vanlig ikke kan fordra: Elever ved Aglion privatsk
ole. De er som oftest referert til som «The raven boys» siden skolen har et emblem med en ravn på som er på skoleuniformen til de som går der. I de to bøkene jeg nå har lest følger vi Blue og 4 av ravneguttenes der de blant annet er på jakt etter den legendarisk skikkelsen Glendower.
Hovedkarakterene er godt beskrevet, og det er ikke en standard kjærlighetshistorie innvevd i plottet, men derimot mer intrikat enn vanlig. Vi får også innblikk i hverdagslivet til karakterene, og problemer utenom hovedplottet. .. Men nå skal jeg slutte å bable, og heller la deg lese boken på egen hånd om du føler for det. Siden den siste boka ble gitt ut 17. september i år antar jeg det er lenge til neste. 
Hun har heldigvis skrevet noen andre bøker tidligere, så jeg tror jeg skal grave meg ned i en av dem med det første. Jeg tror kanskje «Shiver» (Bok 1 av «The Wolves of Mercy Falls») blir den neste, men først skal jeg få lest ferdig den norske ungdomsboka jeg holder på med: «Bian shen». Det blir ofte til at bøkene i papir tar litt lenger tid før jeg får fullført (med unntak av «Odinsbarn» og noen få til), men det er i grunnen mest fordi lesebrettet tar mindre plass i veska, og med det har jeg alltid en backup-bok om jeg skulle bli ferdig på veien og trenge en ny. 🙂
Jeg trooor jeg har klart å glemme å nevne min ikke-lenger-helt-nye kjærlighet: Kindle paperwhite? ❤ Min kjære dro til England og kom hjem med denne til meg. Han har klar oversikt over fargepreferansene mine også tydeligvis, siden jeg fikk den med et lekkert lilla omslag. Omslaget er også fra Amazon, og den slår av lesebrettet i det jeg klapper det sammen. Perfekt!
Min gamle Kindle med tastatur fungerer fortsatt sånn passelig, men den liker definitivt ikke kulde – Da blir batteriet tomt på null komma niks. Nå ligger den til pynt i et hjørne. Når det ikke er kaldt fungerer den stort sett fint, men det er fortsatt et og annet oppstartsprobl
em ute og går der.
Uansett: Min kjære Sony PRS-T1 som jeg fikk til jul i 2011 (påkledd et pent rødt skinnomslag etter hvert) er fortsatt hyppig i bruk, men nå sjonglerer jeg mellom den og dette nye lille leketøyet.
Jeg er veldig fornøyd med muligheten for å ha bakgrunnsbelysning i mange ulike styrkegrader. Den trenger sjelden å lades, og når den gjør det bare plugger jeg den inn på mobilladeren som heldigvis har samme plugg. Lading via usb virker til å gå betraktelig saktere.
Å bla ved å trykke på skjermen fungerer sånn passe på Sony’en. Det blir oftest til at jeg bruker piltastene i stedet for skjermen når jeg skal bla om til neste side. På Kindle paperwhite derimot er det en fryd å bla. Den skifter kjapt til neste side når jeg prikker på skjermen. Klikker jeg helt lengst til venstre blar den bakover. Klikker jeg helt i toppen av siden kommer toppmenyen opp, og jeg kan gå tilbake til oversikten over bøkene mine, stille fontstørrelse, lysstyrke, handle nye bøker, etc etc. Så langt er jeg kjempefornøyd med den.
Jeg bruker fortsatt gratisprogrammet Calibre til å organisere bøkene mine på pc’en, og syns den fungerer bra til det. Enkelt og greit å konvertere filer til epub til Sony’en og mobi til Kindle. Bøker som har utgått copyright finner du mange steder nå, deriblant på manybooks.net. Det fins mye nesten-gratis på Amazon også etterhvert, men langt fra alt er like bra.. En del debutanter som skriver serier selger førsteboka ekstra billig, så det kan være en grei mulighet for å sjekke ut skrivestilen til noen du kanskje ikke hadde testet ellers. Forøvrig er jeg glad i «Send sample» på Amazon. Da får du de første sidene gratis tilsendt til din Kindle, og kan sjekke ut om du liker boka før du kjøper der.
Ellers bruker jeg fortsatt biblioteket når det kommer til norske bøker. For øyeblikket har jeg hjemme en liten stabel av bøker om vikingtiden til vår eldste datter på snart 8 år, noen billedbøker til 4-åringen og en helt ny urban sci-fi-bok til meg: Torbjørn Øverland Amundsens «Bian Shen». Den siste kommer jeg tilbake til når den er ferdiglest, litt sånn innimellom lesing av «The Raven boys» av Maggie Stiefvater. Den siste så jeg anbefalt på en side for min favoritt Charles de Lint, og han pleier ha gode tips. 🙂
For noen dager siden var jeg ferdig med å sluke boka «Odinsbarn» (som jeg fikk på lanseringsfesten) og nå får jeg endelig somlet meg til å blogge om den.
Kort oppsummert: Fantastisk norsk fantasy! Anbefales!
Den funket ypperlig for meg som vel må sies å være voksen nå, og jeg tror den passer meget bra for ungdom også. Boka har godt språk og er definitivt vanskelig å legge fra seg. Det ble to dager på rad med litt trøtt morratryne siden jeg leste mye lengre enn planlagt de kveldene jeg holdt på.. 🙂
Det er 1-2 sider fra et fangehull-opphold i midten av boka som ikke passer for de heelt unge, men ellers er den både «snill nok» til unge, men absolutt spennende nok for voksne. Den passer definitivt for de som liker fantasy, men jeg tror den vil nå et bredere publikum enn bare de som vanligvis leser fantasy-bøker. Jeg vedder på at den fort får lange ventelister på bibliotekene rundt om i Norge!
Litt mer om boka: Vi følger halelause Hirka i en verden der alle andre har hale. Hun har hele sitt liv fått høre at ulven tok halen hennes da hun var baby, og har et arr på ryggen som viser hvor den var. På få dager blir hele hennes verden snudd opp ned når hun og barndomsvennen Rime tar valg som går mot strømmen.. Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive så mye mer, for jeg syns at folk burde få nyte oppdagelsen av denne perlen uten å få vite så mye på forhånd.
Boka er en nydelig liten murstein på 615 sider, men den kan fint leses på 2-3 dager om man går inn for det. Det er i grunnen sjelden jeg leser fantasy som ikke er pocketbøker på «standardstørrelse», men jeg er glad for at den har blitt akkurat passe lang – Jeg hadde nok følt meg litt snytt om den hadde stoppet etter 250 sider!
Det eneste som er litt traumatisk er at det er litt lenge å vente helt til neste høst på neste bok..
Boka er nominert til Bokhandlerprisen 2013, og jeg håper den vinner! 😀
Drømmeveversken 