Mer steampunk-bøker fra Gail Carriger

For noen år siden leste jeg serien «The Parasol Protectorate», deriblant «Soulless», av Gail Carriger.
Jeg koste meg med blandingen av viktoriansk tid, steampunk-elementer, vampyrer og varulver. Nå har hun kommet med mer i samme stilen, denne gangen med muligens et litt yngre publikum i tankene.

Den nye serien, som er lagt til samme univers, heter  «Finishing school» og inneholder 4 morsomme bøker.

Vi følger Sophronia og hennes venninner på en noe spesiell skole. Humor, rare navn, viktorianske klær, luftskip, spionasje, kunsten å snikmyrde på et vis som sømmer seg en ung dame av rang og mye annet gøy. Anbefales fra.. tja.. rundt 14 år og opp? Morsomt for mye eldre lesere også!

Etter dette har Carriger kommet med enda en ny serie, «The Custard Protocol», om Rue som er Alexias datter fra Parasol Protectorate-serien. Vi følger unge Rue på viktig oppdrag  til Inda i sitt flunkende nye luftskip. Mer av samme stilen og små glimt til hovedpersonene fra The Parasol Protectorate. Hun skriver fortsatt godt, og jeg gleder meg til neste bok i serien.

 

 

Decent-serien til S.M. Reine

Denne serien har jeg kost meg med i slutten av 2014.

Vi følger anti-heltinnen, eksorsisten og demonjegeren Elise Kavanagh og den mannlige heksen James Faulkner på spennende eventyr. Historien har driv, og jeg har planer om å fortsette å følge dem over i neste serie, «Ascension», når jeg har lest serien hennes «Cain Chronicles»  som visst også har karakterer som er med i «Ascension». Litt forvirrende, men spennende uansett.

Denne serien hadde noen elementer som ikke er vanlige for urban fantasy-bøkene jeg vanligvis leser; Herunder engler som er betydelig mer kaotiske enn gode, demoner som ikke nødvendigvis er onde og en definitivt gal gud innesperret i edens hage med ulike utgaver av Eva etter som årene går..

Jeg likte varianten med at enkelte med genmateriale til det (kopis), mennesker med ekstra evner i forhold til fysisk styrke og det å bli frisk etter skader,  kan la seg binde til en heks (aspis) for en  livslang forbindelse der de kan beskytte hverandre. Kopis står for det greske ordet sverd, mens aspis står for skjold. De fleste av typen kopis er menn, mens Elise er en sjelden, kvinnelig utgave.

Jeg har en egen forkjærlighet for urban fantasy med kvinnelige hovedpersoner som ikke har perfekt utseende, alltid tar gode beslutninger, har et fantastisk kjærlighetsliv, etc etc.. Elise er ikke alltid verken sympatisk, klok eller vakker for alle som møter henne, og det liker jeg.

De første 3 bøkene i serien er av (for meg) uklare grunner priset til den nette sum av 0,- på Amazon. De neste er også særdeles lavt priset i Kindle-utgavene, fra 0.99-5$. Jeg hadde kjøpt dem uansett, men 0 som startpris på første bok i en serie ser jeg logikken i, for å bli hekta. 😉

 

«Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid (Dr. Schnabels krønike bok 1)

Nå har jeg begynt på en ny ungdomsbok-serie. Han som har skrevet den gikk på trinnet under meg på ungdomsskolen, så jeg fikk tilfeldigvis opp en facebook-melding fra noen som kjenner ham som skrøt voldsomt av den.

Jeg liker jo vampyrbøker, og ungdomsbøker for den saks skyld, så jeg fant ut at jeg skulle gi den en sjanse. Og det var en god ting. Boka er godt skrevet og har en spennende og interessant historie.

Vi følger unge Vlad som må forlate sin familie når pesten kommer. Omtrent hele familien blir utryddet, og moren sender ham til en gammel kirke langt unna, der hun tror han vil være trygt.. Det viser seg kjapt å være feil.

Gjennom barndommen har han hørt mange skumle fortellinger der hans onkel Arad innehar helterollen, og etter hvert i denne boka ender han opp som læregutt hos sin onkel i London. Selv om han har kommet seg videre er han imidlertid ikke trygg.

Boka anbefales absolutt. Jeg gnoflet den i meg på kort tid, og bok nummer 2 i serien, «De dødes hus», ankommer bibliotek-filialen min i løpet av dagen. Siden bokhylla mi begynner å bli veldig overfylt blir det jeg leser på norsk stort sett lånt på biblioteket, mens de engelske samles opp på min elskede Kindle.

 

“Heartless” (The Parasol Protectorate, bok 4) av Gail Carriger

I bok nr. 4 om «The Parasol Protectorate» følger vi igjen sjelløse Alexia. Hun havner igjen i trøbbel, men denne gangen er det i det minste langt fra å være hennes feil. Et spøkelse som har blitt gal varsler om at noen vil drepe dronningen, og Alexia begir seg ut på jakt.

Serien er fortsatt vittig, spennende og vidunderlig å lese. Jeg måtte (desverre) ikke slå opp så mange ord denne gangen, men kanskje det er fordi jeg er blitt mer vant til de..? Og om du lurer – Jeg skjønner oftest vagt hva et ord betyr ut fra sammenhengen det står i, men noen såpass spesielle ord er det interessant å få litt mer detaljert forklaring på.. 🙂

 

«Blameless» (The Parasol Protectorate, bok 3) av Gail Carriger

Bok nr. 3 i serien om «The Parasol Protectorate».

Alexia Maccon, sjelløs, finner seg gravid med barnet til sin varulvektemann – og han nekter å tro at det er hans, fordi så vidt han vet kan ikke varulver formere seg etter at de har gjenomgått transformasjonen til å bli en.

Alexia blir blodig fornærmet over å bli mistenkt for utroskap og flytter tilbake til sin (forferdelige) familie i London. Noe slikt er jo totalt uhørt på 1830-tallet, og dermed blir hun også kastet ut av dronningens råd, der hun stort sett ser ut til å fungere som mekler mellom vampyr og varulv-siden. Når Alexia så i tillegg blir angrepet av mekaniske, giftige marihøner begynner hun å få nok. For å få bevist sin uskyld for Lord Maccon drar hun til Italia for å sjekke gamle kilder hos en gjeng tempelriddere, noe som heller ikke viser seg å være ufarlig.

Serien er fortsatt fantastisk. 🙂

 

«Changeless» (The Parasol Protectorate, bok 2) av Gail Carriger

Vi følger Alexia i bok nummer to om «The Parasol Protectorate».

Et eller annet uforklarlig skjer sånn at hele Londons befolkning av overnaturlige blir affektert som om en sjelløs skulle ha tatt på dem. Det vil si: Vampyrer er dødelige, varulver får ikke byttet til sin ulveform, og alle spøkelsene er forsvunnet! Hvem kan beskyldes for dette, om ikke tidligere Alexia Tarabotti, nå Lady Woolsey, Alexia Maccon.

Etter en tid forsvinner fenomenet, og Alexia får snusen i at det skjedde samtidig som en gjeng varulver forsvinner fra byen. Hun drar etter, med sine følgesvenner.

Fiiine boka! Jeg fant mange nye, fine ord i denne også, og er fortsatt veldig glad i ordboka på Kindle som kan forklare meg de fleste underveis.

 

«Soulless» (The Parasol Protectorate, bok 1) av Gail Carriger

Serien «The parasol protectorate» har jeg hatt liggende en stund nå, og endelig fikk jeg tid til å lese den. Den viste seg å ha en aldeles vidunderlig, humoristisk steampunk-fantasy-alternativ historie-blanding, og jeg finner stadig ord jeg må sjekke hva betyr. Ordbok-funksjonen på Kindle er forøvrig kjekk å ha! ♥

Vi er i ca 1830 i et alternativt London, der vi finner både varulver, vampyrer og spøkelser integrert i samfunnet. Vi følger frøken følger Alexia Tarabotti som er peppermø i den uhyrlige alder av 26 år. Hun er halvt italiensk, en «blåstrømpe» med sterke meninger. Hennes hudfarge og skarpe hjerne (vel, og tunge) er ikke noe som passer helt inn i de fasjonable overklasse-sirkler hun tilhører. I tillegg har hun et mindre kjent «handikapp» til – nemlig at hun mangler sjel. De sjelløse fungerer som et slags motpunkt til de overnaturlige, og om hun tar på en vampyr blir han midlertidig dødelig igjen og huggtennene trekkes automatisk tilbake. Dette viser seg å være hendig når hun blir angrepet. Varulver i ulveform havner som en naken haug på marken og spøkelser kan sendes bort for altid om hun er borti deres levninger.

Forøvrig er Alexia generelt interessert i mat. Hun ser klart viktigheten av at den serveres der den er forventet, og blir skuffet når teen ikke er som den skal. Forøvrig har hun visst samme forhold som meg til østers. Jeg må innrømme at jeg falt for hennes beskrivelse: «Miss Tarabotti, who thought raw oysters bore a remarkable resemblance to nasal excrement, pushed the offensive mollusks away»

Denne serien anbefales absolutt!.. og ha gjerne god te tilgjengelig når du leser den. Jeg ble i hvert fall nødt til å trakte meg noen gode kopper av «The des Lords» fra Le Palais Des Thes Oslo. Nammmm.

Noen interessante ord jeg snublet over i første bok: churlish, frugality, dudgeon, felicitations, jaundiced, perturbation,perturbed, comestibles, acerbic, asinine.

 

«Song for Eirabu – Slaget på Vigrid» av Kristine Tofte

Stort sett en god fantasybok. Den var skrevet på nynorsk, men underholdende nok til at det ikke gjorde meg noe. Jeg vet at mange liker å lese nynorsk, men jeg er i utgangspunktet ikke så veldig positivt innstilt til det – med unntak av dikt kanskje?

Boka minte meg forresten litt om ungdomsfantasy-bøkene om «Skammarens dotter» av Lene Kaaberbøl, som også er gitt ut på nynorsk, og muligens hakket bedre?

Jeg likte den veldig godt helt til jeg var ca 3/4 ut i boka. Derfra og nesten til slutten syns jeg den var halvgodt og litt forvirrende skrevet..

Leser nok neste i serien når den kommer – for å få vite fortsettelsen. 🙂

 

«The anubis gates» av Tim Powers

Ifølge forsiden av denne boka er det en fantasy-bok, men den er ikke helt det jeg vanligvis legger i begrepet.. Eller.. Joda, den hører sikkert inn under urban fantasy med sin obskure magi, tidshull som kan hoppes mellom og bittesmå menn på størrelse med spisebestikk..

Denne hadde blitt liggende ganske lenge og vente på at den skulle få lurt meg til å starte. Jeg kikket såvidt på den i desember, men falt ikke umiddelbart for den, så da ble den liggende et stykke ned i bunken med bøker som ventet. Til tross for dette viste det seg at jeg likte den når jeg først kom skikkelig i gang. Til å begynne med var jeg litt forvirret, men det er jo ikke sikkert at det er boka sin feil. 😉

Uansett: Hovedpersonen heter Brendan Doyle, og fortellingen starter i nåtiden. Så blir han sendt tilbake til 1800-tallet som Coleridge-ekspert når en noe spesiell fyr har funnet ut en måte å sende folk mellom tidsgap som har oppstått. Der blir han slått ned og mister hjemturen, og må finne ut av hvordan han skal komme seg tilbake til rett tid igjen. På veien havner han i klammeri med tiggerbaroner i London, en sigøynergjeng som har med seg en ikke direkte vennligsinnet magiker og i tillegg møter han en morder ved navn «Dog faced Joe» som etterlater seg et spor av noe som ser ut til å være menneskeaper. Han finner imidlertid også et par stykker som kan hjelpe ham på veien, om dog kanskje ikke helt dit han hadde tenkt seg.

Når boka først hadde klart å gripe interessen min holdt den fast på den, og boka ble dratt med rundt omkring i veska mi til jeg var ferdig med den.