Jeg snublet over en test av multifunksjonsskrivere, og det minte meg om at jeg ligger ca 3 1/2 år etter med innliming i fotoalbum.. :-S Huff! Det hadde i grunnen vært litt enklere å få gjort moe med det med egen fotoskriver med god kvalitet.. men.. hvilken skal man i så fall velge tro?
Av de i testen så “Epson Stylus Photo PX710W” og “Canon Pixma MP550 / MP640″ mest fristende ut. Men scanne-muligheter er egentlig strengt tatt ikke helt nødvendig.. Nettverk på den er heller ikke viktig i grunnen. Kjekt å ha, joda, men ikke direkte nødvendig. Utskrift direkte fra kamera/minnekort er nok heller ikke noe jeg kommer til å benytte.
Derimot er det greit å ha en som fungerer fornuftig når det kommer til bruk av blekk. Jeg husker noen printere fra ex-jobben i Trondheim som nektet å skrive ut svart-hvitt hvis den manglet f.eks gult.. Veldig lite hensiktsmessig! Jeg tror det var HP som hadde det irritasjonsmomentet.. men hvordan er Epson og Canon på slikt tro..?
Jeg får grave litt! Noen som har tips å komme med når jeg vil ha en som hovedsaklig skal skrive ut hauger av 10*15, men likevel helst (men ikke nødvendigvis) ha muligheten til å skrive ut i A4-format en gang iblant? Og hvordan er det egentlig med holdbarheten på hjemmeprintede bilder? *sukk* Altformye å skulle forholde seg til!
Jeg fablet litt om å kjøpe Amazon sin utgave av eBook-reader når de nylig slapp sin internasjonale utgave av Kindle. Jeg har en tendens til å handle bøkene mine hos dem uansett, så hvorfor ikke, tenkte jeg.
Vi følger møllersønnen Johannes og Victoria fra en herregård. Han forelsker seg, men vet den sosiale avstanden er for stor. Han drar ut og blir med tiden en anerkjent dikter, men glemmer henne aldri.
Snublet over denne da jeg var på min første Harry-tur forrige helg. Nammenam! Smaken minner meg faktisk litt om sjokoladebolle med skogsbærsmak fra “Den lille kokosbollefabrikken” 
Jeg har fått noen etterlysninger på babybilde. Hun vises vel kanskje ikke SÅ mye på dette bildet, menmen.. her er i hvert fall minstesnuppa på tur i mei tai. 
For et par år siden snublet jeg over en del små, grønne hverdagsglass på et loppemarked i Birkelunden. Både jeg og min kjære har et nostalgisk forhold til akkurat den type glass, siden vi begge har brukt slike når vi var små. En annen fin ting med dem er at ikke ett av dem har gått i stykker på de årene, i motsetning til de 24 Ikea-glassene vi kjøpte (12 store og 12 små) ikke så mye før det. De tålte ikke’no, så vi har under halvparten igjen.
På samme sted fant jeg samtidig litt flere av de grønne tallerkene vi hadde hjemme da jeg var liten. På den tiden syns jeg de var eksepsjonelt kjipe, og masse greier av den serien havnet på dynga siden fatter ikke trengte dem mer, og jeg ikke ville ha mer enn høyst nødvendig av de med på hybelen når jeg flyttet hjemmefra. Nå har derimot nostalgien seget litt nedover meg (igjen), og jeg syns det var koselig å få med meg litt flere tallerkener og 4 dyptallerkener i tillegg. Smak er en rar sak, og den endrer seg visst med årene. Et kjapt søk viser meg at de er laget av 
Denne greia her kommer godt med når en sliten 3-åring i blant ikke har lyst til å gå hjem når hun hentes av meg og lillesnuppa i barnehagen, mens jeg på min side syns det fort blir litt tungt å ha henne på ryggen i Mei tai. Siden de forlanger latterlige summer for søskenbrett i barnebutikkene er jeg dermed fornøyd med å ha snublet over et særdeles billig eksemplar av arten på FINN. 
Jeg har ikke funnet så mange sci-fi bøker som jeg har hatt problemer med å legge fra meg, men denne var meget godt skrevet. Jeg syns den var bedre enn “Twilight”-serien, men det kan jo være fordi jeg tydelig merket at den var skrevet for ungdom, mens jeg selv ikke helt er i den kategorien lenger. 
Bok nr. 2 i serien “The book of Words”. Karakterene får litt mer kjøtt på beina, og er ikke fullt så karikerte som i 
Hurra! En venn av meg har tipset meg om at de har begynt å selge en av 
Forrige uke plukket jeg en del epler sammen med morfar i hagen hans. En del av dem begynt å vise tegn på at det var på tide å bruke dem til noe. Jeg hadde lyst til å lage noe godt, men samtidig noe som jeg ikke ville få dårlig samvittighet av å spise. Det er kanskje en typisk dameting?
Første bok i lesesirkelen i neste måned. Jeg husker ikke om jeg har nevnt det, men vi har gått over til å lese to bøker og møtes annenhver måned siden det ble litt for ofte at noen måtte melde forfall. Dessuten har vi bestemt at om man hater den ene boka, eller ikke rekker begge, kan man droppe den ene og konsentrere seg om den andre i steden for. Jeg tror det var en god ide, både for oppmøte og entusiasmens del. 
“The Magicians’ Guild” er den første boken i Trudi Canavan sin “Black Magician”-triologi. Der blir vi kjent med slumbeboeren Sonea som til sin egen og andres forferdelse oppdager at hun har magiske krefter. Vi følger henne og magikernes laug som jakter på henne før de ukontrollerte kreftene hennes tar overhånd. Hun får hjelp av sin venn Cery og tyvenes laug til å gjemme seg, men det blir etter hvert farlig å ha henne i nærheten.
I neste bok, “The novice”, følger vi henne etter at hun har måttet takke ja til å bli opplært av magikerlauget. De andre nybegynnerne i magifaget er ikke spesielt positive til at en slumbeboer skal opplæres, og spesielt en trøbbelmaker med navn Regin gjør sitt beste for å gjøre livet hennes uutholdelig. Hun ender ufrivillig med laugets leder, Akkarin, som sin..hum.. “guardian”.. noe i retning av nærmeste foresatte og læremester.
God, gammeldags fantasy. Det eneste som mangler (så langt i serien?) er i grunnen en drage og noen alver eller dverger.
